This is England

This is England er en britisk film fra 2006. Den er skrevet og regissert av Shane Meadows, som er kjent for å ha regissert filmer som for eksempel Dead man's shoes og A room for Romeo Brass. Filmen handler om unge skinheads og handlingen foregår i England i juli 1983.

"Skinhead" er et engelsk begrep for en hårmote, men også ikke minst en subkultur som oppstod blant arbeiderklasseungdom i Storbrittania på slutten av 1960-tallet. De såkalte skinheadsene var opprinnelig påvirket av britiske mods og jamaicanske rude boys - spesielt med tanke på stil, musikk og generell livsstil. Det var i begynnelsen veldig noemalt med mørkhudede skinheads, men etterhvert stod skinheadsenes holdninger til rase og politikk veldig sterkt, og skinheadsene delte seg inn i grupper ut ifra dette. Skinheadsene kan gjenkjennes på klesdrakten og det snauklipte håret. Klesdrakten består i hovedsak av bukseseler, korte og/eller oppbrettede bukser og lørstøvler. Det var slettes ikke uvanlig at disse plaggene var fra anerkjente merker som for eksempel Ben Sherman, Fred Perry, Doc. Martens, Lonsdale eller Levi's.

This is England handler om 11 år gamle Shaun som er et venneløst mobbeoffer. Han mistet faren sin i Falklandskrigen, som han tar tungt. Shaun kommer etter hvert i kontakt med en eldre vennegjeng som han får innpass i, og han opplever med det en etterlengtet tilhørighet. Videre i filmen blir Shauns nye vennegjengs leder, Combo, sluppet ut av fengsel. Combo er proppet full av innestengt raseri og sinne som han må få utløp for. Dermed blir unge Shaun plutselig viklet inn i farlig nasjonalisme.

Personlig likte jeg This is England veldig godt. Den får på en interessant og usensurert måte frem hvordan tilsynelatende normale og fornuftige gutter ender opp med å hate intenst.

Smeden og bageren

Uttrykket "å rette baker for smed" kommer fra Wessels dikt "Smeden og bageren". "Å rette baker for smed" vil si at noen feilaktig får skylden for noe som noen andre egentlig har gjort, noe som slettes ikke er noe uvanlig fenomen!

Senest i går da jeg og noen venner ute og kjørte bil, oppdaget en av oss - jeg skal ikke nevne navn - at dersom man trykket på den knappen som spyler frontlysene sprutet det spylevæske til alle kanter foran bilen. Vedkommende syntes dette var umåtelig morsomt, og fant ut at dette måtte vi ha det litt moro med! Da vi rundet en sving møtte vi på en mopedist, vedkommende i passasjersetet dukket deretter fort ned og trykket på knappen slik at mopedisten ble sprutet ned med spylevæske. Mopedisten skvatt til og tittet inn i bilen og tenkte selvfølgelig at det var føreren som hadde trykt på knappen..

Det finnes tusenvis av slike eksempler hvor feil person får skylden for noe. Hvem har vel ikke som liten (eller stor) forsynt seg fra godteskapet hjemme uten lov og deretter skyldt på bror eller søster? Eller knust mammas fineste vase og deretter nektet for å ha gjort det slik at noen andre fikk skylden? Et annet eksempel er den udødelige klassikeren "hunden spiste leksene mine!" - det er ikke tall for hvor mange hunder som opp igjennom tiden har blitt beskyldt for å ha spist opp barns hjemmelekser!

Jeg kan med dette si at det var nok ikke uten grunn at Wessel ønsket å gjøre verden oppmerksom på utrykket "å rette baker for smed", slik at vi kan slutte med denne utingen - selv om dette ennå ikke har lyktes, og nok heller ikke vil lykkes på en god stund. Spør du meg vil nok dette uttrykket være aktuelt så lenge mennesket eksisterer!

Henrik Wergeland

Den norske forfatteren Henrik Arnold Wergeland (17.juni 1808 - 12.juli 1845) regnes av mange som å være Norges største lyriker gjennom tidene. Dersom jeg skal være helt ærlig har jeg ikke satt meg så mye inn i norsk lyrikk at jeg føler at jeg med hånden på hjertet kan støtte dette utsagnet. Men for all del, jeg har lest enkelte av Wergelands verk, og jeg kan absolutt skjønne hvorfor de fenger så mange mennesker.

Noe som jeg liker spesielt godt med noen av hans verk er at han har en utrolig evne til å se virkeligheten og verden fra et barns synsvinkel. Ta for eksempel sangen ”Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange”, denne sangen skrevet av Henrik Wergeland var revolusjonerende - å betrakte barn på linje med de voksne og til og med som en egen nasjon var ikke akkurat hverdagskost på denne tiden. Noe som har fasinert meg er at det faktisk ble reagert så sterkt på denne sangen at lærere og sangbokredaktører fant det nødvendig å fjerne det femte verset, som låt som følgende:

Gid jeg da snart maa blive stor – Jeg har saalænge biet – at tappert jeg kan værne for min Faders dyre Frihed! Og skulde Nogen vel med Magt faa Fædrelandet ødelagt? Hvert Liv, min Fader jo har sagt, er til dets Frelse viet.

Selv om det er Wergelands hovedverk ("Skabelsen", "Mennsket" og "Messias") som nok fenger flest mennesker og som han er mest kjent for så må jeg ærlig innrømme at det er barnediktningen hans som har gjort størst inntrykk på meg. Kanskje dette skyldes de gode minnene jeg har fra den tiden da jeg selv var liten og hørte og sang disse sangene og diktene?

Mitt inntrykk av Henrik Wergeland er at han var en mann med stor innsikt, empati og forståelse. Det virker for meg som at han var engasjert i mye - i saker som berørte han, men også andre. Han skrev på en måte som engasjerte, motiverte og intresserte hans tidligere lesere, og nåværende lesere. Henrik Wergeland hadde også en tendens til å provosere i tekstene sine, og jeg tror dette er mye av grunnen til at han fremdeles er så mye omtalt som han er den dag i dag!

"Det norske"

Hva er egentlig "det norske"? Jeg regner med at de fleste av oss får noen tanker opp i hodet når vi hører dette begrepet, det får ihvertfall jeg. Den første tanken som slår meg når jeg hører uttrykket "det norske" er brunost. Det er kanskje litt snodig, men det er det som er tilfellet. Dersom jeg tenker litt videre kommer ting som fjell, fjorder, bunader, det norske flagget, slottet, "å være født med ski på beina", nasjonalromantikk, elg og troll opp i hodet mitt.

Det er vel nasjonalromantikken jeg innerst inne forbinder aller mest med begrepet "det norske". Når jeg tenker på nasjonalromantikken ser jeg umiddelbart for meg er Tidemand og Gudes kjente maleri "Brudeferden i Hardanger". Det er kanskje ikke så rart i og med at dette er et av norsk kunsthistories mest kjente malerier, og fordi bildet inneholder fjell, en fjord og bunader. Bildet får virkelig frem norsk idyll på sitt beste, jeg tør nesten å påstå at dette bildet nærmest er et symbol på nasjonalromantikken. Hvis jeg skal snakke videre om "det norske" i forbindelse med nasjonalromantikken vil jeg bringe inn en typisk tekst for denne tiden. Maurits Hansens novelle "luren" får på mange måter frem mye av det som jeg regner som "det norske", jeg tenker da spesielt på norsk landskap i form av fjell, fjorder og grønne skoger, bunader - enkelte personer i novellen bruker bunad på tross av at det ikke er noen spesiell anledning - og selvfølgelig også luren.

Så, hva er egentlig "det norske"? Jeg er sikker på at man vil få et mer eller mindre forskjellig svar på dette fra alle man spør. Alikevel har jeg nå gjort meg opp en mening om hva jeg ser på som "det norske". Jeg ser på "det norske" som alt positivt med Norge og norsk kultur - for meg er nasjonalromantikken spesielt sentral når man snakker om "det norske".

Kjærlighet og/eller ekteskap

Synet på kjærlighet og ekteskap har definitivt forandret seg i stor grad i Norge siden 1800-tallet. Spør du meg, kan man nesten si at kjærlighet og ekteskap var to separate ting. Ekteskap var noe som ble forventet at man inngikk, uten at man nødvendigvis elsket personen man ektet. Kjærlighet var noe mange følte, men som man ofte ble hindret i å uttrykke - da det ble forventet at man inngikk ekteskap. Det ble ikke forventet at man ektet med en man elsket, men med en person som infridde samfunnets forventninger.

Nå, i nyere tid, er det vanlig å selv velge hvem man gifter seg med - noe som ofte er noen man elsker. Man pleier ikke å gifte seg på andres primisser, ihvertfall ikke kun på andres premisser - de aller fleste vil nok selv være den som tar dette valget, selv om andre ytrer sine meninger.

Giftemål i Norge i moderne tid foregår stort sett alltid mellom to parter som selv har bestemt seg for, og ønsker, å gifte seg - fordi de elsker hverandre og trives i hverandres selskap. På tross av dette blir nok mange i større eller mindre grad også i dag påvirket av andre når de velger sin livspartner. Det er selvfølgelig viktig for mange at familie og venner også kommer godt overens med den utkårede. Noen føler kanskje at de må finne seg en partner som ser bra ut - etter andres standard - og som oppfyller andre krav; jeg tenker her på økonomi, yrke eller liknende.

Personlig mener jeg at man kan sammenlikne giftemål i Norge på 1800-tallet med giftemål i Norge på 2000-tallet. Med dette mener jeg at i begge periodene ble, og blir, ekteskap inngått med en større eller mindre grad av påvirkning fra familie, venner, media eller andre personer man omgås. Den største forskjellen på ekteskap på 1800-tallet og 2000-tallet mener jeg er at på 1800-tallet ble det forventet at man ektet den familien ønsket at man skulle ekte, mens på 2000-tallet kommer familien heller med anbefalninger som det er opp til den aktuelle å vurdere om han eller hun skal følge. Hva som er mest riktig kan man jo diskutere, men jeg vet ihvertfall hva jeg syns, og det er at jeg føler meg heldig som lever på 2000-tallet!

Mitt forhold til eventyr og annen folkediktning

a) I dette blogginnlegget skal jeg skrive litt om mitt personlige forhold til eventyr og annen folkediktning. Jeg, som de fleste andre som er oppvokst i Norge, husker barndommen som en tid hvor eventyr, regler og viser sto sentralt. Jeg personlig er vokst opp i et hjem hvor eventyr og viser alltid ble lest og sunget før leggetid. Som mange andre barn hørte jeg mange forskjellige eventyr og viser, og blant disse hadde jeg mine favoritter.

Et av mine favoritteventyr var et litt mindre kjent et, det het "Pompripossa" og handlet om en ond heks for forhekset en prins og en prinsesse. Eventyret endte selvfølgelig med at kongebarna ble reddet og levde lykkelige i alle sine dager. Jeg likte også noen av de litt mer kjente og kjære eventyrene. Eksempler på disse er: Askepott, Tornerose, Snehvit og Rapunsel. Alle sammen typiske prinsesseeventyr. Blant de litt mer tradisjonelle norske eventyrene likte jeg "Revenka" og diverse eventyr om Askeladden.

Viser jeg var veldig glad i da jeg var liten var "Kjerringa med staven" og "Gubben og gamla". Dette var viser som jeg insisterte på at mamma skulle synge for meg før jeg sovnet!

Kommentar på bok

I forrige uke fikk vi en bok på skolen som er skrevet for å vekke ungdomens interesse for Henrik Wergeland. Vi fikk i oppgave å kommentere denne boken i bloggen. Jeg har ikke studert boken så hardt, men jeg har bladd igjennom den et par ganger. Jeg må si at det var mange bilder som gjorde inntrykk på meg i den. Mange av bildene var direkte og rå og virket på meg ganske sjokkerende. På bildene var det alt fra skader og krig til homofili og kjønnsorganer. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg mener om boken, men jeg kan ihvertfall si at den gjorde inntrykk på meg.